Vi kan ikke tilgi folk som har wronged oss før vi først innrømme at de gjorde noe galt.
Det synes så opplagt, men det er en av disse sannheter i livet er like enkelt å glemme som det var å lære i utgangspunktet. Fordi de fleste vi trenger til å tilgi er nær oss, folk vi har elsket, folk vi har klarert, og noen ganger vi vil ikke innrømme at noen vi elsket og klarert så mye kan ha wronged oss så grievously. Så vi fortelle oss ting som, "han gjorde egentlig ikke mener det, han var ikke egentlig prøver å såre meg, han var bare confused…" når dypt ned i vi vet bedre. Vi kaller det "tilgivelse".
Men hvis vi forfalske krenkelser, og deretter alt vi har å tilby er forfalsket tilgivelse. På samme måte når vi nedtone krenkelser: "det var egentlig ikke så dårlig..." Ja det var, og hvis du bare innrømme halv krenkelser, så du kan bare tilgi halvparten av det. Den andre halvparten vil forbli unforgiven tærer bort på insides.
Så innrømme det alle – la deg selv bli sint, tillater deg å føle full voldshandling!
Og deretter tilgi. Det er den eneste gangen du kan.
Autentisk tilgivelse betyr: "Jeg vet hva du gjorde, jeg vet hvorfor du gjorde det, jeg innser hvor mye det vondt meg, jeg vet det var absolutt ingen unnskyldning for hva du gjorde mot meg – og jeg slipper du." Periode. Det betyr ikke at du må ta ham (eller henne) tilbake.
Det er ikke lett. Hvis krenkelser var alvorlig, og ennå du finne det enkelt å tilgi, gjør du sannsynligvis ikke det riktig. Men lite som er verdt i livet kommer lett.
Når du har tilgitt dypt i ditt hjerte vet du det umiddelbart, fordi en bølge av lettelse og tidligere fanget energi vil vask over deg.
"Tilgivelse er innstilling fangen gratis, bare for å oppdage at fangen var deg."
No comments:
Post a Comment